Er alle narkoleptikere "sære" ?

ja.. eller kanskje både og.?. Innerst inne vet man nok om man er sær eller ikke. Det er nok ikke det første du tenker på når du står opp om morgenen, med mindre du har nylig fått høre av pålitelige kilder at "du er sær, men ikke på den negative måten altså".. Jeg leser på nettet at man skriver om at særhet er nok noe som kommer mer med alderen enn av om en er grus eller singel. En hest kan være sær, den liker kanskje ikke folk med langt hår og nekter å følge ordre så lenge man har alt annet enn millitærsveis :) I et liv uten mas og korreksjon utfoldes gjerne egne personlige preferanser i fri dressur og sånt sett er det helt forståelig at f.eks single blir sære. Det er ikke noe galt i det, men det øker nok sjansen for at man mister noe av sin fleksibilitet. Jeg registrerer mange forklaringer på nettet om hva det egentlig betyr å være "sær", og det koker igrunnen ned mot dette: Sær = har spesielle vaner og "regler" som gjør dem mindre fleksible i forhold til forandringer. Her må jo vi narkoleptikere ligge bra an eller hva ? Vi gjør jo ikke annet enn å omstille oss til det vi har mulighet for å enten delta i eller utfolde oss i forhold til.. Man trenger ikke ofte gå langt utafor all-far-vei før ting begynner å demre for hva ting egentlig betyr. Jo mer man tilbringer tiden alene og ender opp med å "finne seg selv", desto sikrere blir man internt. Tror kanskje man mister litt begrep om "tiden", at man ender opp med å henge igjen der andre farer avsted mot alt og ingenting. Vi har jo som mennesker ikke tid til en dritt idag. Det er alltid noe som skal gjøres og når man sitter på sidelinja blir dette vanskelig å forstå når man sitter med svarene i uåpnet konvolutt :)

En narkoleptiker må nødvendigvis være sær, men tvilsomt på den negative måten. Vi er så fleksible som det lar seg gjøre tror jeg. Vi vil gjøre alt men ender opp som Ibsen vistnok sa, å bli stykkevis og delt.. Hvis jeg hadde kunnet fungere "normalt" i en dag, ville jeg satset pengene på å få unna alle de tingene som alle andre får unna på hverdagsbasis.. Stå opp tidlig, spise frokost, gå på jobb, spise lunsjh, planlegge tiden etter arbeid, dra hjem og klemme familien, vaske klær, lage middag, finne på noe sosialt, kanskje lage fuglekasse sammen med minstemann, se kveldsnyhetene, hjelpe familiemedlemmer med lekser, prate litt med sin kjære om hvordan dagen har utartet seg for begge to, begynne kveldsritualet med alt fra pussing av tenner til "hvem har glemt å lukke vinduet", gå til sengs og stille vekkerklokka på enda en tidlig morgen med alle verdens overaskelser i vente.... Rimelig idyllisk, selv om jeg tror at de fleste tar denne syklusen for gitt. Narkoleptikere går ofte glipp av dette fordi søvn og trøtthet kommer og går til alle døgnets tider med alle sine lunefulle bivirkninger og måte å fungere på. Skal man henge opp den ferdige fuglekassen, vil nok en narkoleptiker ha et par tanker ekstra om det å klatre i stige pga sjansen for å falle i bakken pga potensielle katapleksi anfall, for alt som skal til er et brødel av et sekund så er man "i ett med gresset" :)
Jeg tror alle er sære på sin egen måte. Alle kjenner noen som er mer eller mindre sprø på et eller annet område. Noen henger seg opp i det og det ender opp med å bli samtaletema enten jobb eller fritid. Noen samler på zippo lightere og andre glemmer alltid å trekke inn barberbladet i sin stanley-kniv :) Særegenhet eller ikke, det er lov å bruke huet for selv om strømmen er på betyr det ikke alltid at man er hjemme :) I skrivende stund er undertegnede "hjemme", men kjenner at lyset har begynt å blinke..